Om Den Tvilsommes Annen

Denne bloggen er kun et sted der Den Tvilsomme Humanist publiserer lengre tekster. Ønsker du å kommentere innleggene, klikker du på de første ordene i det aktuelle innlegget og kommer til tilhørende post hos Den Tvilsomme.

Den Tvilsommes Annen

torsdag 3. juli 2008

Oss svikere imellom

Der var jeg ferdig med Kjell Horns bok Svik – Fra humanetikk til humanisme. Og nå føler jeg et sterkt behov for å dusje. Det er to grunner til det. Den prosaiske er at jeg jobber hjemme, klokken har passert tolv og jeg fortsatt ikke har vært i dusjen. Denne forsterkes dog av den andre grunnen: Den ubehagelige følelsen av å ha dukket ned i en verden av hat og konspiranoia.

For Horns bok er noe av det mest hatefulle jeg har lest på lenge. Den første tredjedelen er en ubetinget hyllest til hans far, Kristian Horn. Det er uproblematisk. Og berettiget. Kristian Horn skapte grunnlaget for det moderne Human-Etisk Forbund og han kom langt med knappe ressurser.

Deretter trer Den Onde selv inn på banen, den forferdelige Levi Fragell, den manipulatoriske pinsepredikanten som siden tidlig på åttitallet skruppelløst har formet Human-Etisk Forbund i sitt bilde og gjort det til en sekt av viljeløse nikkedukker. Sånne som meg.

Konspiratøren meg
Akkurat det er for så vidt ganske morsomt. Jeg har hatt stor glede av å bli fremstilt som et lite tannhjul i en stor og ond sammensvergelse. Jeg har i årevis foredratt og skrevet om konspirasjonsteorier. Så lenge at jeg er en smule lei av hele greia. Derfor har det vært forfriskende å oppleve, om ikke på huden så i det minste på papir, hvordan det er å bli beskyldt for å være aktør i en.

Skjønt aktør og aktør. I Horns verden er det egentlig bare én aktør i Human-Etisk Forbund etter at hans far gav seg: Den onde dukkeføreren, manipulatoren som lærte alt om å vri mennesker etter sin vilje i pinsebevegelsen: Levi Fragell.

Mens herrene i Åpen Post i sin tid fremstilte Levi humoristisk som Evil Fragell, mener Horn åpenbart at det er nettopp evil han er. Jeg er faktisk litt overrasket over at han ikke påstår at Levi har horn. Det må være etternavnet som hindrer ham …

Horn har for all del en del helt legitime meninger om hvordan Human-Etisk Forbund burde ha utviklet seg, både hva seremonier og begrepsbruk angår. Meninger som i liten grad har fått gjennomslag, hvilket forståelig nok skaper frustrasjon. Men der stopper min forståelse for mannen og det er ikke fordi jeg er uenig med ham på begge områdene.

En ubehagelig bok
Svik er virkelig en ubehagelig bok. Ikke fordi den avslører en ond sammensvergelse, men på grunn av tonen den er holdt i. Den er full av hat mot den onde Fragell. Et hat som gjør at Horn gang etter gang leser fæle sammensvergelser inn i historien, for å slippe å ta innover seg det for ham uforståelige: At noen kan være uenig med ham.

Dette er, for å switche over til konspirasjonsteoriteorimodus, en typisk kjennetegn ved konspirasjonstenkning: Hvis man, til tross for at man har fremmet sitt syn, ikke får gjennomslag for det, nekter man å ta innover seg at dette kan skyldes noe så prosaisk som at flertallet er uenig med en. For man har jo rett. Hvis man ikke lykkes med å formidle dette, det skyldes at onde krefter manipulerer massene til å velge feil.

(Denne mekanismen forklarer hvorfor totalitære grupper så lett tyr til konspirasjonstenkning: Den forklarer hvorfor de ikke når frem til massene. Det skyldes konspiratørene og manipulatorenes ondskap. Dermed kan man ta det for gitt at man handler på massenes vegne, de forstår det bare ikke.)

Her har vi Horn om prosessen som ledet til at medlemsbladet Human-Etikk skiftet navn til Humanist:

”Jeg argumenterte kraftig imot, men på dette tidspunktet i forbundets historie hadde Levi Fragell, som generalsekretær – også med møte- og talerett i sentralstyret, men uten stemmerett – samlet alle tråder i sine hender, slik jeg har vist tidligere, og han brukte sitt talent for manipulasjon til å få viljen sin igjennom. Kari Vigeland som sentralstyrets leder, forholdt seg passiv, og selv hadde jeg som vararepresentant ikke stemmerett. Følgelig skiftet medlemsbladet navn etter enstemmighet blant de stemmeberettigede i sentralstyret.” (s. 150.)

Det virker som det ikke har falt Horn inn at styremedlemmene ganske enkelt kunne være uenige med ham og at de kunne være kommet frem til sin mening på rasjonelt vis, etter å ha lyttet til argumentene. Er de uenig med ham, må det skyldes at de er manipulert. For han har jo rett.

Og dette er hovedproblemet med hele Horns prosjekt: Han tilhører den tapende part i demokratisk prosess. Fordi han ikke kan akseptere det, må han forutsette at prosessen ikke har vært demokratisk. Og da er spranget kort til forestillingen om dukkemesteren, den eller de som trekker i trådene. Og der står det allerede noen klar til rollen: Levi Fragell.

Min Levi
Jeg har jobbet i Human-Etisk Forbund i ti år snart. I løpet av den tiden har jeg hatt mye med Levi å gjøre og jeg kjenner ham som alt annet enn den manipulatoren Horn fremstiller ham som.

Faktisk skulle jeg ønske meg at bittelitt av det Horn hevder var sant. Det er for eksempel mange år siden jeg sluttet å be Levi om innspill på artikler og kommentarer (slik jeg jevnlig gjør fra flere av mine kolleger). Ganske enkelt fordi Levi er så uvillig til å komme med kritikk at jeg sjelden får det kritiske perspektiv jeg ønsker meg på artikler jeg har jobbet så lenge med at jeg er blitt blind for deres svakheter.

Jeg har i mine år i forbundet vært redaktør, først for medlemsbladet Fri tanke, senere for abonnementstidsskriftet Humanist. Jeg har aldri, og da mener jeg aldri, opplevd at Levi har forsøkt å påvirke min redaksjonelle profil eller innholdet i bladet. Eller, som Horn flere steder hevder, instruert oss om å intervjue ham. (Jeg har for den saks skyld ikke opplevd innlanding fra noe annet hold i forbundet heller. Man respekterer redaktørplakaten i HEF. Av og til kommer det selvsagt forslag, men langt sjeldnere enn jeg skulle ønske.)

Levi har sagt sin mening i ettertid, men stort sett bare de gangene han har lest noe han har likt – han er flink til å gi komplimenter. Han har ikke lett for å kritisere, og når det skjer, skjer det i svært forsiktige former. Har Levi noen senskader etter sin tid i pinsebevegelsen, er det at han er en smule konfliktsky.

Manipulert jeg er
Problemet med Horns verdensbilde, er at det jeg har skrevet her i hans øyne antagelig bare fremstår som beviser på hvor dyktig manipulatoren Fragell er. Jeg vet ikke en gang at jeg er blitt manipulert. Eller jeg er håndplukket av Levi fordi jeg er så til de grader enig med ham at han ikke trenger å blande seg inn.

(For Levi trekker selvsagt i trådene når noen skal ansettes. Så vet dere det, der borte i personalavdelingen. I realiteten ble jeg ansatt av Tove Beate Pedersen, på et tidspunkt hvor hele redaksjonen i Fri tanke sluttet og det var viktigere med en redaktør med et visst kjennskap til forbundet enn en med redaksjonell erfaring. Jeg hadde griseflaks.)

Denne damned if you do, damned if you don’t- mekanismen er et annet kjennetegn på konspirasjonstenkning: Indikasjoner på fraværet av en konspirasjon, er egentlig bare beviser på hvor dyktige konspiratørene er. Alt er derfor beviser på konspirasjonens eksistens. Hvis Levi har forsøkt å påvirke, beviser det at han er en manipulator. Hvis han ikke har gjort det (eller heller: hvis vi innbiller oss at han ikke har gjort det), beviser det at han er en fryktelig dyktig manipulator.

Eller som Horn skriver: "Og det må innrømmes; han er så finurlig dyktig i sin manipulasjon at bare de færreste merker eller forstår at de er blitt ofre for hans påvirkning. Men de – eller vi – som forstår det og protesterer, har ingen sjanse til å overleve i systemet. Til det har han bygget opp et for tett nettverk av ”nikkere”.” (s. 100.)

Horn har her konstruert en form for uimotsigelig argument: Er man uenig med ham, er det fordi man er manipulert. Dermed er den rasjonelle samtalen lagt død. Historiens egentlige kraftlinje er avdekket.

Føreren fyller femti
La meg avslutte med bokens mest absurde episode. (Her må jeg ta forbehold om at dette skjedde før min tid og at jeg her stoler på fremstillinger fra de som den gang var med, altså Levis nikkedukker.)

Da Levi fylte femti i 1989, laget hans daværende kolleger, under Terje Emperlands redaksjon, et juksenummer av Humanist. (Horn gjør en note ut av at det ikke ble pliktinnlevert. Det ble det ikke fordi det ikke var en genuin utgivelse. Det er en practical joke.)

Levi var bortreist og visste ikke noe om det som skjedde. Det kunne Horn funnet ut ved å ta en enkelt telefon. I stedet kobler han inn sin intuitive forståelse av HEFs historie:

"Den persondyrkingen som Levi Fragell selv la opp til ved å overlate bladets spalter til sine "undersåtter", vel vitende om hva de ville bruke spalteplassen på, minner svært mye om den ledere for sterkt autoritære bevegelser – hva enten det er politiske partier eller religiøse menigheter – benytter seg av når de skal regissere dyrkingen av sin egen person." (s. 89.)

Planen var først bare å lage et tomt hefte med bilde av Levi på omslaget og en panegyrisk overskrift. Allerede dette ville gjort Levi meget flau. Han er flink å gi komplimenter, men takler ikke skryt altfor godt.

I løpet av få dager fyltes imidlertid sidene opp med hilsninger til ”føreren”, flere av dem som rene parodier, med nordkoreanske Kim il Sung-hyllester som forbilde:

”Massene hyller sin LEDER generalkamerat Levi. […] Når solen stiger opp over morenrødens land, er han i våre tanker. Vår glede er stor over å hylle ham. […] Under hans storslagne ledelse kaster vi åket og løper frimodig morgendagen i møte.” (s. 87.) Og så videre.

”Jeg vil ikke bli mistenkt for å tro at dette er sagt i fullt alvor,” skriver Horn. Og skriver så som om han gjør nettopp det. For det er ”… et påfallende sammenfall mellom denne panegyriske hyllesten og den aura av respekt og persondyrking som ”til alle tider” har vært Levi Fragell til del, en dyrking som neppe noen av oss ville kunne vært gjenstand for uten å ta skade på vår ”sjel”!” (s. 87.)

Flere av ”hyllestene” er oppriktige uttrykk for respekt: ”Vi som møter LEVI i den daglige virksomheten, er nok uten videre enige i den karakteristikken (at han gjør lite vesen av sin egen innsats),” skriver Renate Munkebye. (s. 88.)

Horns kommentar er bitende: ”Det er vanskelig å si om en skal le eller gråte når en leser dette. For er det noen i norsk offentlighet som virkelig har gått inn for å bygge opp et stort ego – og som åpenbart har lykkes med det – så må det være nettopp Levi Fragell. Men at han greier å manipulere også den sindige – og til fingerspissene dannede – rektoren ved Ullern gymnas, Renate Munkebye, slik at hun beskriver ham som hun gjør – og vel uten ironi – viser bare hvilke enorme evner mannen har som manipulator.” (s. 88.)

Vel, jeg tilhører altså de som er enig i karakteristikken. Så jeg er antagelig et offer for Levi Fragells manipulasjon, jeg også. Det får så være. Jeg trenger en dusj.

fredag 14. desember 2007

Dawkins kommentert igjen

Mine kommentarer til andres kommentarer til mine kommentarer til Richard Dawkins bok The God Delusion, har sannelig også avfødt noen kommentarer. Og før jeg tar juleferie, vil jeg kommentere tre av dem, med det siste først.

(Det opprinnelige innlegget er her. Mine kommentarer til kommentarene er her.)

Even
Even skriver en hel del. Men siden han oppfordrer meg til å konsentrere meg om hovedpoenget til Dawkins, konsentrerer jeg meg om det jeg oppfatter som grunnpoenget hans:

Han skriver: ”Problemet er følgende: Arnfinn bommer på blinken. Han hopper elegant over det som er Dawkins' hovedanliggende, nemlig at eksistensen av overnaturlige vesen som griper inn i verden er en vitenskapelig hypotese, og at de som påstår at noe slikt finnes må finne seg i å argumentere rasjonelt for det.

Når Dawkins har slått fast dette, og ettertrykkelig forkastet de liberalreligiøses favorittese om at ”religion og vitenskap er to ikke-overlappende sfærer", gir han seg i kast med å argumentere vitenskapelig for hvorfor gudshypotesen er usannsynlig.”

Jeg er ikke uenig i at dette er Dawkins hovedpoeng og ser i ettertid at jeg burde ha brukt mer plass på dette.

Fra et ateistisk ståsted er Dawkins poeng selvsagt riktig: Det er deres oppgave å bevise guds eksistens, ikke vår oppgave å motbevise den. (Blant annet fordi det ikke går i streng forstand, men man kan selvsagt usannsynliggjøre den.)

Problemet med denne tilnærmingen er at religiøse mennesker svært sjelden er opptatt av å bevise guds eksistens. De er ganske enkelt ikke enige med Dawkins i at Guds eksistens er en vitenskapelig hypotese, i den forstand at de ikke aksepterer at argumenter a la Dawkins’ falsifiserer Gud.

Og da kan Dawkins kverne rundt med sin tilnærming så lenge han ønsker, han når ingen andre enn de som allerede er enig med ham. I den grad boken er ment for disse er det selvsagt greit, men da forstår jeg fortsatt ikke hvorfor han ikke kan konsentrere seg om dette poenget, heller enn å plumpe ut i alle de fellene han gjør (og som Even sier seg enig i at han plumper uti).

Dawkins aksepterer ikke at man kan forholde seg til spørsmålet om guds eksistens på et annet nivå enn hans vitenskapelige. Han insisterer på at alle som tror på en gud må spille samme spill som ham. Men de gjør ikke det. Og de forholder seg til guds eksistens på et annet nivå. Vi kunne for eksempel kalle det det religiøse nivå.

Og dette er min største innvending mot Dawkins: Han vil gjerne mene sterke ting om gud og religion. Men han vil ikke gjøre noe forsøk på å forstå hvordan religiøse mennesker forstår disse fenomenene. Og da ender den religionen han argumenterer mot i hovedsak opp som en stråmann. (I de tilfeller, som med ID, der religiøse beveger seg inn på vitenskapens banehalvdel, er Dawkins meget god.)

Johan
Johan siterer meg:
"Ingen har automatisk respekt for noe annet enn at de er et menneske. Grunnlaget for å ha respekt for noe menneske eller noen lære, bør være erfaringene man har gjort med disse menneskene og lærene."

Og skriver:
”Jada. Men et av Dawkins' poenger er at mange mener noe annet. Dawkins viser til eksempler som at USA tillater en religiøs organisasjon å bruke hallucinugener fordi de tror det utvider forståelsen deres av gud, mens marijuana til medisinsk bruk er forbudt på tross av at det er god medisinsk dokumentasjon på at det hjelper noen pasientgrupper. Eller at det er lettere å slippe gjennom anti-diskrimeringslover om man påberoper seg religionsfrihet heller enn ytringsfrihet.

[…] Dawkins' påstand er altså at "Gud har sagt det" er et frikort for alle mulige fikse ideer. Og at når man først godtar dette frikortet for "uskyldige" fikse ideer, så er det vanskelig å ikke godta det som begrunnelse for mer ekstreme fikse ideer.”

Verden er ikke enkel. Livet er fullt av vanskelige balanseganger. Det er ingen vei utenom å forholde seg til de enkelte tilfellene og gripe inn der de fikse ideene blir ekstreme. Alternativet er for prinsippfasthetens skyld å gi avkall på flere grunnleggende menneskerettigheter.

Og selvsagt er det slik at det finnes religiøse grupper som ikke respekterer at alle har verdi i kraft av å være mennesker. Men deres ufyseligheter er ikke noe argument for at vi skal innta like ufyselige standpunkter. Å forsvare rettighetene til de som ikke forsvarer dine rettigheter er ingen behagelig jobb, men det er et tegn på at man har tatt til seg en av humanismens og sivilisasjonens grunnpilarer.

Anonym
Anonym bruker mye plass på å spekulere i mine motiver for å være kritisk til Dawkins bok. Et lite tips: Hva med å gå ut fra at folk mener det de sier? Det er en både langt mer dannet og langt mer fruktbar form for kommunikasjon. Jeg er for eksempel ikke spesielt misunnelig på Dawkins. (Men jeg hadde ikke hatt noe mot inntektene fra boksalget hans. HEF betaler ikke godt).

Vedkommende tillegger meg også en betydning for HEFs gjøren og laden som jeg uten videre må innrømme at jeg kunne tenke meg. Kan du ordne det, tror du?

For øvrig kritiserer han meg for å bruke mye fremmedord. Til det er det å si: Skaff deg en fremmedordbok. Lær deg noen nye ord. Det gjør livet (og språket) rikere.

En kort kommentar til påstanden om ”At HEF argumenterer for bestemmelser i ny ekteskapslov som er grovt menneskerettighetsstridige”.

Dette er tøv. HEF har forsvart trossamfunnenes rett til å leve og drive i henhold til det enkeltes teologiske grunnlag. Dette er ikke menneskerettsstridig. Tvert i mot er det et forsvar for hvert enkelt av disse trossamfunnenes medlemmers trosfrihet og organisasjonsfrihet. Som altså er grunnleggende menneskerettigheter.

For øvrig svarer Martin BG og Bjørn Are, som svarer Anonym langt bedre enn jeg selv kunne gjort (eller gjør). Takk for det. Det er hyggelig med støtte når vinden blåser. (Også om man har pustet til den selv.)

mandag 3. desember 2007

Dawkins' dodo kommentert

Min omtale av Richard Dawkins’ The God Delusion (som ligger her) har avfødt lange og tidvis opphetede kommentarer. Jeg må selv innrømme at jeg ble en smule overrasket over hvor negativ jeg var til boken da jeg først satte meg ned og skrev om den, men etter å ha kjølnet hodet noen dager, avdekker en gjennomlesning at jeg fortsatt er enig med meg selv.

Formen er diatribens og jeg synes det er en rimelig reaksjon på en diatribe. Det var ikke tilsiktet, men når det ble slik, har jeg ikke noe problem med å stå både for mitt innlegg og karakteristikken av Dawkins’ bok.

Når det er sagt, tillater jeg meg å påpeke at dette ikke er en anmeldelse for en avis eller et tidsskrift. Det er skrevet for en blog og det er skrevet som bloginnlegg gjerne er: hurtig og engasjert. Hele omtalen ble til i løpet av om lag tre timer. Skulle jeg omtalt boken for for eksempel Humanist eller Fri tanke, ville jeg gjennomarbeidet teksten langt grundigere.

At den er skrevet for en blog, gjør også at den bærer mer preg av meninger og mindre av analyse enn en tidsskriftstekst ville gjort.

Jeg har fått mange kommentarer, men vil her ta utganspunkt i kommentaren til JB, med islett fra kommentrene til Z og Johan. Til slutt vil jeg ta for meg et par andre kommentarer.

Vrangforestillinger
JB siterer:
”For Dawkins er religion pr. definisjon vrangforestillinger. Og mennesker som nærer vrangforestillinger kan man synes synd på eller forakte.”

Og kommenterer:
”Fra det jeg har lest og hørt av Dawkins så er dette klart usant. Jeg har tilgode å se Dawkins vise forakt for mennesker. Man må skille mellom å angripe troen og angripe mennesket selv.”

Her er jeg en smule usikker på hva som er ment å være usant. At religion for Dawkins pr. definisjon er vrangforestillinger? Det er mulig det stemmer, hvis vi tar inn det punktet Johan påpeker slik:

”Som sagt over skiller Dawkins mellom "ekte" troende og "troende" som bruker en religiøs terminologi om et egentlig sekulært livssyn.”

Jeg kan være enig i at Dawkins ikke mener at de sistnevnte lider av vrangforestillinger, kun av enten mangelfull analyse eller intellektuell feighet.

Hvis det usanne derimot er (hvilket jeg mistenker) at Dawkins viser forakt for mennesker, kan jeg ikke si noe annet enn at JB og jeg oppfatter ham på svært forskjellige måter. Jeg oppfatter ham som både nedlatende og arrogant. (Ikke at det i seg selv er noe galt i å være nedlatende og arrogant …)

For øvrig er det her verdt å merke seg at også mange av de som havner i Dawkins skyteskive oppfatter ham som nedlatende og foraktfull. Og de er ofte de beste til å bedømme dette.

(Hvilket selvsagt ikke gir dem noen rett til å kreve eller ty til sanksjoner mot den fornærmende part. Bare så det er sagt. Jeg vil også legge til, siden nordmenn har en nesten patologisk tendens til å tolke kritikk dit hen at kritikeren ønsker å forby det han kritiserer, at jeg ikke har noe som helst ønske om å forby noen eller noe som helst.)

Religion og intelligens
JB siterer:
”Det er ganske enkelt bortenfor hans [Dawkins] fatteevne at mennesker kan ha en religiøs tro og allikevel være intelligente mennesker.”

JB kommenterer:
”Dette er en direkte latterlig påstand som faller på egen urimelighet. Her forkaster du all saklighet.”

Det er selvsagt mulig, la meg forsøke å plukke den opp igjen. Mitt poeng er at Dawkins i møtet med intelligente, religiøse mennesker, lett tyr til forsøk på å analysere bort religionen. De er ikke egentlig religiøse, jfr. Johans poeng sitert over. Jeg er uenig i dette, også når det gjelder de Johan karakteriserer som ”’troende’ som bruker en religiøs terminologi om et egentlig sekulært livssyn.”

Disse er riktignok ikke religiøse i Dawkins definisjon, men det er da også en meget streng lutheransk religionsforståelse. Religion er en hel del mer enn gudstro, men Dawkins velger å overse dette og forholde seg til religion om lag som en gammeldags lutheraner. Det er hvilke trosforestillinger du har, og intet annet, som er av betydning. Det er det poenget jeg også gjør i første del av neste JB-sitat fra meg:

”Konsekvensen er at religion avkles all historie, all sosiologi, all kroppslighet, all menneskelig erfaring. Den handler utelukkende om trosforestillinger. Og når disse trosforestillingene for det meste er karikaturer av faktiske sådanne, blir det vanskelig å i det hele tatt forholde seg til påstandene.”

Hvilke JB kommenterer slik:
”Din beskrivelse av hva du mener Dawkins gjør, den passer veldig godt på hvordan du selv forholder seg til Dawkin. Du fremstiller Dawkins forenklet og som en karikatur av seg selv, og kritiserer denne karikaturen. Se de to sitatene ovenfor som eksempel på dette.”

Vel, det er en bokomtale skrevet for en blog, så ja, jeg tillater meg å generalisere en smule.

Jeg tror for så vidt også at Dawkins er mer mangefasettert enn jeg karakteriserer ham som, men det er slik han for meg fremstår gjennom boken. Det er noe av grunnen til at jeg er kritisk til den, jeg er ganske enkelt skuffet over at en så intelligent og dyktig fyr som Dawkins ikke gjør en bedre jobb enn dette. For jeg er nokså sikker på at han kan mye bedre.

Voldelige ateister
JB siterer:
”Han får seg for alvor til å påstå at ingen noen gang har drept for ateismen. I den grad ateister har begått overgrep, har det aldri vært fordi de var ateister. Det er det reneste sludder. Kommunismens historie flommer over at drap på og overgrep mot religiøse mennesker, nettopp fordi de var religiøse. Begått nettopp fordi kommunismen var (og er, skjønt det ser ikke slik ut på Klassekampen nå til dags) ateistisk.”

Og kommenterer:
”Du kritiserer Dawkins historieforståelse, men viser her totalt mangel på det samme. De religiøse ble drept fordi religion var forstyrrende og tok makten fra kommunismen, som var den nye sanne leveregel.

Drapene var ikke pga. ateisme, men pga kommunisme.”

Dette kommenterer også Z:
”å angripe religøse folk er ikke det samme som å angripe dem i ateismens navn.dessuten har alle kommunist regimer vært religiøse. lederen er guds stedfortreder på jorden, lederen gjør mirakler, hellige tekster, hellige ikoner osv.

dessuten var den ortodokse kirken en del av kommunistpartiet i Russland. det eneste offiselle ateistiske regimet var hviterussland (om jeg husker riktig) mot slutten av den kalde krigen, og det var bare på papiret”

Og jeg er, med min mangelfulle historieforståelse, uenig med begge. La meg først, for å underbygge min mangelfulle historieforståelse (jeg er tross alt en OCT-speidergutt, for å sitere en av mine mindre oppegående kommentatorer), få påpeke følgende: Dette handler om en strid om analyser. Fakta er for så vidt greie nok: En rekke kommunistiske grupper og regimer har begått grove overgrep mot religiøse mennesker generelt og geistlige spesielt. Analysene omhandler hvorfor de har gjort dette.

La meg sitere fra min egen omtale:

”Man kan alltids påpeke historiske og sosiologiske årsaker til slike overgrep. For å ta et eksempel: Paven saligkåret nylig innpå fem hundre prester og nonner drept av republikanerne under den spanske borgerkrig. Noen av disse var deltagende i krigen, men de fleste av dem ble drept ganske enkelt fordi de var det de var. Dette kan i noen grad forklares med den katolske kirkens rolle i det spanske samfunn og i spansk historie.”

Altså er jeg ikke uenig i at det finnes andre forklaringsfaktorer som spiller inn i analysen av slike hendelser. Å demonstrere en enkelt faktor som avgjørende for noe overgrep er nesten alltid vanskelig. Men som Dawkins å kategorisk avvise at den ideologiske ateismen som ligger innbakt i marxismen (kanskje særlig i leninismen) ikke skulle han noe med overgrepene på religiøse mennesker å gjøre, smaker litt for mye av hvitvasking.

Det er i mine øyne god idéhistorie å påpeke religionsaktige trekk ved så vel kommunisme som fascisme, men det er et poeng som ikke bør overdrives. Når Z skriver at ”dessuten har alle kommunist regimer vært religiøse. lederen er guds stedfortreder på jorden, lederen gjør mirakler, hellige tekster, hellige ikoner osv.,” er det et poeng han like godt kunne gjort om for eksempel store næringslivsaktører. Å insistere på at kommunistiske regimer er religiøse, er å piske en analogi mer enn den har godt av.

Personlig vil jeg begrense meg til å påpeke at totalitære ideologier oftest har apokalyptiske og utopiske trekk som minner om tilsvarende innen religionen, og at dette har vært viktige beveggrunner til overgrep begått at slike regimer. (Jeg er med andre ord godt plassert i Norman Cohn-skolen.)

Og jeg synes faktisk at jeg har et poeng når jeg påpeker at Dawkins selv ikke er nettopp villig til å forholde seg til historiske og sosiologiske faktorer i sin avfeiing av andre menneskers livssyn og disses skyggesider. Da blir det vel mye forlangt å insistere på at slike faktorer frikjenner ateismen fra enhver skyld.

Ateister bør være de siste til å benekte ateismens skyggesider, både fordi det altfor lett gir inntrykk av at man forsøker å trylle bort kritiske sider ved egen ideologi og fordi man da frakobler seg fra mulighetene for å lære av medateisters feil. Vi gjør langt klokere i å innrømme at også ateismen kan danne grunnlag for ufyselige handlinger og forsøke å forstå disse mekanismene på en måte som gjør lignende overgrep mindre sannsynlige. Dawkins avvisning anser jeg som både strategisk uklok og moralsk problematisk.

Wells og Utopia
Så tror jeg JB misforstår meg (jeg håper i det minste det):

Han siterer meg:
”Ubehagelig, ikke sant? Ikke minst når man tenker på hva som skjedde i Utopias navn ikke lenge etter, blant annet i Hitlers Tyskland og Stalins Sovjet.”

Og skriver selv:
”Her faller du virkelig dypt når du begynner med slike antydninger, uten å i det hele tatt begrunne dem annet enn gjennom appell til følelser. Enhver drøm om en bedre verden kan sables ned på samme måte ved å antyde at Hitler også ønsket en bedre verden. Dette er langt under beltestedet.”

Dette har jeg alt svart på, så for å sitere meg selv:

”Dette var en kommentar til Wells-sitatet, som også Dawkins finner ufyselig. Og jeg håper oppriktig at jb også tar avstand fra tanker av den typen som fremkommer hos Wells. Det er tross alt en av de gresseligste oppsummeringene som finnes av et tankegods som skapte ufattelig lidelse i tiårene som fulgte.

Selvsagt er det legitimt å drømme om og arbeide for en bedre verden. Men like selvsagt er det ikke legitimt å gå over lik for å skape den verdenen. Og ideer som forutsetter at man går over lik eller overhodet mener at det kan være en grei pris å betale for å nå Utopia, er grunnleggende forkastelige.”

Jeg synes det er verdt å påpeke en gang til at jeg oppfatter Dawkins analyse av Wells’ sitat som bokens lavmål. Hans påpekning av at Wells var en av samtidens progressive, blir hul når han ikke tar med at progressive grupper på tidlig nittenhundretall innehadde noen riktig skrekkelige eugeniske teorier. Wells var en av mange som var villig til å gå svært langt i sosial ingeniørkunst for å skjære bort de i deres øyne uønskede elementene i sin utopiske fremtid.

Det tjener heller ikke Dawkins til noen ære overhodet at han glemmer å nevne at kristne kirker var blant de fremste kritikeren av disse ufyselige voldsfantasiene.

Slaveriet
JB siterer meg:
”Selv Dawkins må vite at kristne grupper spilte en avgjørende rolle i opphevelsen av slaveriet.”

Og repliserer:
”Og hva så? Antyder du at slaveriet ikke ville bli opphevet, eller opphevet mye senere, dersom religion ikke var en sterk sosial faktor? Er gode menn gode kun på religion? Samles gode menn og gjør gode gjerninger kun pga reliigon? Jeg tror ikke det.”

Det er et ubestridelig historisk faktum at religiøse grupper, særlig kvekere og metodister, var blant de viktigste pressgruppene i forkant av britenes oppheving av slaveriet. Så kan vi alltids krangle om hvorfor gode mennesker gjør gode ting. Hva angår kontrafaktiske spekulasjoner om hva som ville skjedd i en verden uten religion, oppfatter jeg de som helt uinteressante.

Jeg vil dog få understreke at jeg selvsagt ikke mener at man må være religiøs for å være et godt menneske. Jeg jobber altså i Human-Etisk Forbund.

JB repliserer videre:
”Positive ting har helt klart skjedd i religioners navn. Men som regel i liten skala. Og ofte er det vanskelig å si om dette kan tilskrives religion eller det gode i mennesket selv.

Sammenligner man derimot med den overveldende negative innflytelse religon har på jorden, så blir det positive innflytelsen forsvinnende liten.”

Igjen blir spekulasjoner om hvordan verden hadde sett ut uten religion, ren kontrafaktisk lek. Verden ser ut som den gjør og religion har vært en viktig faktor i utviklingen som har ledet opp til i dag. Hvorvidt det har vært overveldende negativt eller ikke, er jeg faktisk usikker på. Jeg er i det minste ikke i tvil både om at kristendommen i sin tid var et viktig skritt i siviliserende retning og at kristen filosofi har hatt åpninger for en utvikling i sekulær retning som har vært til gode for Vesten.

Demagogi
JB siterer:
”Problemet er at jeg ikke tror det spiller noen særlig rolle. Dawkins er her først og fremst demagog. Svaret er gitt på forhånd:”

Og kommenterer:
”Ser spekulerer su i Dawkins motiv. Du kommer med påstander om Dawkins det ikke er grunnlag for. Vi som har lest flere av bøkene til Dawkins vil se at avstanden fra religion ikke er noe Dawkins bare har bestemt seg for. Den har vært tilstede lenge. Og åpenbart av en grunn.”

Jeg tror egentlig ikke at jeg spekulerer i Dawkins’ motiv, så mye som i hans underliggende drivkrefter. Jeg tror Dawkins er så overbevist om at han har rett hva religion angår, at han ikke er interessert i å sette seg inn i fenomenet han skriver om.

Jeg har for øvrig aldri påstått at dette er noe han plutselig har bestemt seg for. Jeg har også lest Dawkins i noen år og kjenner godt hans begrunnelse for sitt ståsted. Jeg er mer usikker på om han kjenner religiøse menneskers begrunnelser for sine ståsteder særlig godt.

Dodoer
JB siterer:
”Dawkins hadde ikke trengt å gå lenger enn Wikipedia for å finne ut det. Men hvem bryr seg om hva som stemmer eller ikke, når man har et poeng å bevise?

Og slik fremstår hele The God Delusion: Som en eneste lang oppvisning i dårlig valgte eksempler på dårlig forståtte fenomener, brukt for å underbygge på forhånd trukne konklusjoner.”

Og kommenterer:
”Wikipedia er som kjent ufeilbarlig, og det må selvsagt Dawkins være også for å kunne bli tatt seriøst? Alle har enkelte små faktafeil til tider. Å kunne påpeke en eller to av dem for så å bruke dette til å rakke ned på en hel bok er ikke annet enn stråmanssangrep.”

Wikipedia er selvsagt ikke ufeilbarlig, men så vidt jeg vet (og jeg er altså litt interessert i dodoer) er informasjonen om dodoens utryddelse der etterrettelig. Og altså tilgjengelig. Og ja, jeg synes en biolog som Dawkins bør ha fått med seg den vel publiserte og populariserte forskningen på dette feltet.

Når han ikke har det, var det altså fristende å bruke det som eksempel på et retorisk argument som faller pladask til jorden fordi fakta ikke stemmer. Å påpeke dette er ikke et stråmannsangrep, det er det heller ikke å bruke det som eksempel på en faktafeil. (Og ja, jeg er veldig fornøyd med tittelen.)

Øvrige kommentarer
Jeg svinger innom et par av de øvrige kommentarene, før jeg avslutningsvis vender tilbake til JB og hans siste kommentar.

Z skriver:
”Bra skrevet JB. Du skrev det jeg var for lat til å skrive.Det eneste du glemte å påpeke er at bokanmeldelsen hennes er en eneste stor stråmann.”

Utover kjønnsforvirringen, må jeg tilstå at jeg ikke skjønner dette med stråmannen. Muligens er poenget at bokomtalen er en argumentasjon mot en stråmann heller enn mot boken. Kanskje det. Det var nå slik jeg leste den.

Johan skriver:
”Det grunnleggende premisset for religiøs tro - inkludert den nær-ekstremistiske delen av moderat religion - er at man kan finne ut noe interessant og viktig om verden ved å lytte til stemmer i hodet sitt eller lese gamle nedtegnelser av hva andre (påstår de) har blitt fortalt av stemmene i hodet. Uavhengig av hvilken liberal og human moral moderne kristne klarer å hente ut fra Bibelen, er utgangspunktet deres fortsatt at Bibelen er særskilt verdifull som kilde for moral. Det er dette (og ikke den spesifikke moralen hver enkelt moderate religiøse har) som er "the teachings of 'moderate' religion" i Dawkins-sitatet. Hvis man først aksepterer dette premisset har man, som Dawkins påpeker, åpnet døren også for mer ekstremistiske skrifttolkninger.”

Det har man for så vidt, men den typen slippery slope-argumenter kan da også brukes til å kritisere nesten hva som helst. For meg er Dawkins manglende evne til å skille mellom ekstrem og moderat religion, og da forstått som moderat religion av den skolen som fortsatt er religiøse i hans forstand (det Johan omtaler som nær-ekstremistisk), den største svakheten ved boken.

Ja, selvsagt er det likhetstrekk mellom ulike former for religion, men det er i praksis svært stor forskjell på de religiøse ekstremistene Dawkins ynder å kritisere og mainstream religion. Å ikke ta inn over seg det, eller som Dawkins hele tiden å insistere på religionsforståelser som spiller ned forskjellene, minner om en instrumentell holdning til fakta. En mann er berettiget til sine egne tolkninger, men ikke til sine egne fakta. Det gjelder Dawkins også.

Johan siterer meg:
"Men kjenner man påstanden om automatisk respekt død, vel, da forsvinner vel hele argumentet, gjør det ikke? Da er det ingen grunn til respektere Osamas tro, selv om man allikevel har respekt for ”de moderates”."

Og skriver:
”Men kjenner man påstanden om automatisk respekt død, så forsvinner også mesteparten av grunnlaget for å ha respekt for moderat religion. Joda, moralen kan alltids være grei nok, men selve ideen om Gud som kilde til moral overskygger det positive.”

Ingen har automatisk respekt for noe annet enn at de er et menneske. Grunnlaget for å ha respekt for noe menneske eller noen lære, bør være erfaringene man har gjort med disse menneskene og lærene. Jeg har respekt for religiøse mennesker som har inngitt meg med grunn til respekt. Jeg har respekt for religiøse lærer som jeg synes fortjener det.

Og du skal ikke gå lenger enn til en apologet som C.S. Lewis for å se at kristne tenkere oftest er langt mer opptatt av naturretten enn av å tråle Bibelen som kilde til moral. Ja, moralen utgår fra Gud, men vi har ved vår samvittighet en direkte, gudegitt kilde til moral som det er oss gitt å lytte til. Hvilke forklarer at mennesker har mye av den samme moral verden over. (Hvis jeg da har forstått dette rett.)

Motiver
JB siterer:
”Vi bør selvfølgelig også i fremtiden drive religionskritikk, men den bør være saklig og kunnskapsfundert, ikke demagogisk og vrangvillig, slik The God Delusion definitivt er”

Og kommenterer:
”Og slik, demagogisk og vrangvillig, fremstår også Pettersen i sin nedsabling av Dawkins bok.

Jeg skal avslutte med å gjøre som deg, spekulere i motiv og angripe person i stedet for sak: Hele innlegget ditt bærer preg av at du missliker Dawkins innstilling. Det virker som om du har bestemt deg for at Dawkins agenda liker du ikke. Derfor ønsker du ikke å forstå Dawkins, men heller finne måter å rakke ned på ham på.

(Fint når man spekulerer i motiv ikke sant?)”

Jeg er litt for gammel til å bekymre meg over at noen tillegger meg motiver. For øvrig oppfatter jeg ikke dette som et personangrep. Men jeg svarer gjerne:

Jeg innrømmer at jeg muligens er en smule vrangvillig og kanskje henfaller jeg til demagogi, men nei, jeg hadde ikke bestemt meg på forhånd for å mislike Dawkins. Jeg har selv hatt glede av å lese flere av hans bøker og har også lest mange av hans tidsskriftsartikler skrevet for amerikanske humanistblader. De sistnevnte har bidratt til at jeg i en viss grad visste hva jeg gikk til.

Problemet var at jeg oppriktig hadde håpet at Dawkins i bokform ville være mer balansert enn tidsskriftsartiklene. Det er han definitivt ikke.

Jeg er en av Dawkins’ livssynsmessig likesinnede og hadde forhåpninger til at boken skulle kunne tjene humanismens sak. Det tror jeg ikke den vil gjøre. Den har sikkert en viss indremedisinsk effekt for amerikanske humanister og ateister, men teksten bidrar til polarisering og skaper unødige fiendebilder. Jeg er i all hovedsak enig med denne artikkelen av Richard Norman.

Noe av grunnet til at Dawkins’ bok irriterer meg så mye som den gjør, er med andre ord rett og slett at jeg er skuffet over den. Jeg anser Dawkins som en intelligent mann og han har verdens mikrofonstativ. Da er det trist at han benytter anledningen til å levere en bok som denne. Ikke bare bidrar han til en ytterligere polarisering i en allerede polarisert verden, han bekrefter også inngrodde fordommer om ateister som hadde hatt godt av å bygges ned.

Men jeg tviler ikke på at han hadde det morsomt mens han skrev.

torsdag 29. november 2007

Dawkins' dodo

Det tok en absolutt evighet, men endelig er jeg ferdig med Richard Dawkins’ The God Delusion. Det tok en evighet fordi jeg kjedet meg noe aldeles fryktelig underveis. Argumentene er drøvtygde, presentasjonen av dem er blytung på labben, humoren er selvtilfreds og tidvis ondsinnet og argumentasjonen hans er på ingen måte imponerende .

Gud, fastslår Dawkins, er en vitenskapelig hypotese. Og ettersom denne hypotesen ikke lar seg belegge på sunt, vitenskapelig vis, vel så finnes ikke gud. Sånn, nå trenger ikke dere å lese den. Hvis dere ikke gjerne vil vite at religiøse mennesker har gjort slemme ting opp gjennom århundrene, at det finnes religiøse sprøttinger der ute og at mange av disse er uenige med hverandre. Å, visste dere det fra før?

Dawkins’ for så vidt ærbare intensjon er, ifølge ham selv, å vise at det er fullt mulig å være et skikkelig menneske uten å tro på gud. Det er mulig han har rett i at en slik bok trengs i en amerikansk kontekst, men var det helt nødvendig å gjøre det til en tilleggsoppgave å vise at alle religiøse mennesker er irrasjonelle, lider av vrangforestillinger og egentlig, selv om de ikke vet det selv, støtter terror begått av religiøse ekstremister?

Hvis dere nå har fått inntrykk av at jeg ikke liker Dawkins’ bok, har dere helt rett i det. Grunnene til det er mange. Her kan jeg nødvendigvis bare komme inn på noen få: respektløshet, kunnskapsløshet, demagogi og dodoer.

Automatisk respekt?
La meg begynne med en passasje som er en av mine favoritter fra boken:

”As long as we accept the principle that religious faith must be respected simply because it is religious faith, it is hard to withhold respect from the faith of Osama bin Laden and the suicide bombers. The alternative, so transparent that it should need no urging, is to abandon the principle of automatic respect for religious faith. This is one reason why I do everything in my power to warn people against faith itself, not just against so-called ‘extremist’ faith. The teachings of ‘moderate’ religion, though not extremist in themselves, are an open invitation to extremism.”

Selvfølgelig har ingen tro automatisk krav på respekt og Osamas handlinger eller tro fortjener da heller ikke respekt. (En annen sak er at han har krav på respekt i kraft av å være et menneske.) Det betyr ikke at man ikke kan ha respekt for noen former for religiøs tro. (Og, ja, jeg mener respekt forstått som å verdsette eller høyakte. Jeg har ingen problemer med å verdsette en rekke former for religiøs tro, selv om jeg ikke selv deler den.) Det er da heller ikke noe i første ledd av Dawkins-sitatet som motsier dette. Alt han tar til orde for der, er at man ikke skal ha automatisk respekt for religiøs tro.

Men så klapper logikken sammen med et pang. Dette, altså at påstanden om at man skal ha automatisk respekt for religiøs tro og dermed også for Osamas, er en av grunnene til at Dawkins advarer mot all tro. Dette fordi, så vidt jeg forstår den siste setningen, eksistensen av moderat tro åpner for påstanden om at all tro skal respekteres og derfor er eksistensen av moderat tro en invitasjon til religiøs ekstremisme, fordi denne også da automatisk får respekt. (Jeg tror i det minste det er det det betyr.)

Men kjenner man påstanden om automatisk respekt død, vel, da forsvinner vel hele argumentet, gjør det ikke? Da er det ingen grunn til å respektere Osamas tro, selv om man allikevel har respekt for ”de moderates”.

Vrangforestillinger og forvilling
For Dawkins er religion pr. definisjon vrangforestillinger. Og mennesker som nærer vrangforestillinger kan man synes synd på eller forakte. Det taler absolutt ikke til Dawkins' fordel at han faller ned på det siste. I den grad Dawkins forsøker å forstå hvorfor mennesker tror noen av de tingene han påstår at de tror, skjer det i form av nedsettende eller patroniserende omtaler.

Det er ganske enkelt bortenfor hans fatteevne at mennesker kan ha en religiøs tro og allikevel være intelligente mennesker. Det blir særlig tydelig når han skriver om religiøse vitenskapsmenn. Da ender han raskt opp med å konkludere at de ganske enkelt ikke kan tro de tingene de sier at de tror. For vitenskapsmenn er jo så intelligente.

En annen sak er at mennesker svært sjelden tror på de tingene Dawkins hevder at de tror. Dawkins' forståelse av hva religion er, koker stort sett ned til nærmest parodiske formuleringer av trosforestillinger han ikke har tatt seg bryet med å sette seg inn i. Han argumenterer ikke så mye mot stråmenn som mot stråreligioner. Konsekvensen er at religion avkles all historie, all sosiologi, all kroppslighet, all menneskelig erfaring. Den handler utelukkende om trosforestillinger. Og når disse trosforestillingene for det meste er karikaturer av faktiske sådanne, blir det vanskelig å i det hele tatt forholde seg til påstandene.

Ateistiske drapsmenn
Og mens religiøse mennesker fremstilles som forvillede kjøtthuer, fremstår Dawkins’ ateister som blankpolerte englebarn. Han får seg for alvor til å påstå at ingen noen gang har drept for ateismen. I den grad ateister har begått overgrep, har det aldri vært fordi de var ateister. Det er det reneste sludder. Kommunismens historie flommer over av drap på og overgrep mot religiøse mennesker, nettopp fordi de var religiøse. Begått nettopp fordi kommunismen var (og er, skjønt det ser ikke slik ut på Klassekampen nå til dags) ateistisk.

Man kan alltids påpeke historiske og sosiologiske årsaker til slike overgrep. For å ta et eksempel: Paven saligkåret nylig innpå fem hundre prester og nonner drept av republikanerne under den spanske borgerkrig. Noen av disse var deltagende i krigen, men de fleste av dem ble drept ganske enkelt fordi de var det de var. Dette kan i noen grad forklares med den katolske kirkens rolle i det spanske samfunn og i spansk historie.

Problemet er at det er nettopp denne type forklaringer Dawkins glatt overser i sin tilnærming til religiøse fenomener. Skal man følge Dawkins egen logikk, ble disse drept nettopp fordi deres mordere var ateister.

I verste mening
I begynnelsen av boken hygget jeg meg faktisk tidvis med den, men selv da var det tydelig at Dawkins er ekstremt usjenerøs. Han velger alltid den verst tenkelig forståelsen av et religiøst fenomen og han virker ute at stand til å innrømme at religion har gitt oss noe som helst av verdi.

Her og der kryper det inn en referanse til kirkemusikk han liker, men det er ikke nettopp mye av den slags. Hvis Dawkins i større grad hadde formidlet respekt og forståelse for for eksempel religiøs kunst, ville argumentasjonen hans fått vesentlig mer kraft, ganske enkelt fordi han ville fremstått som mindre monoman.

Et vesentlig større problem er at han tilsynelatende ikke har noen forståelse for at religion kan ha spilt en positiv rolle i utviklingen av vestlig kultur. Jeg hadde ofte haken hengende rundt tredje skjorteknapp under lesningen, men et par ganger falt den helt ned i fanget. Dawkins har en lengre utlegning om tidsånden, som i følge ham marsjerer taktfast mot en stadig bedre verden (har han hørt 50 Cent?). I den sammenheng siterer han en passasje fra H.G. Wells New Republic:

”And how will the New Republic treat the inferior races? How will it deal with the black? … the yellow man? … the jew? … those swarms of black, and brown, and dirty-white, and yellow people, who do not come into the new needs of efficiency? Well, the world is a world, and not a charitable institution, and I take it they will have to go. And the ethical system of these men of the New Republic, the ethical system which will dominate the new world state, will be shaped primarily to favour the procreation of what is fine and efficient and beautiful in humanity – beautiful and strong bodies, clear and powerful minds … And the method that nature has followed hitherto in the shaping of the world, whereby weakness was prevented from propagating weakness … is death … The men of the New Republic … will have an ideal that will make the killing worth the while.”

Ubehagelig, ikke sant? Ikke minst når man tenker på hva som skjedde i Utopias navn ikke lenge etter, blant annet i Hitlers Tyskland og Stalins Sovjet.

Blodig utopisme
Sitatet er fryktelig, men nesten like fryktelig er hva Dawkins gjør med det. Setningen etter lyder: ”That was written i 1902, and Wells was regarded as a progressive in his own time.”

Eh, jo’a, men det var nettopp den type ting en rekke progressive og fremskrittsvennlige mennesker mente på den tiden, Richard. I Dawkins' bok (unnskyld ordspillet) er fremskrittet uavvendelig og godt. Hvis Wells var progressiv, skriver han mellom linjene, hvor ille må ikke de andre ha vært? Svaret, Dawkins, er ”stort sett mye bedre”.

H.G. Wells er et stjerneeksempel på en elfenbenstårnstenker som har tenkt seg selv inn i en bakevje i jakten på fremskrittet, som har sett for seg en fremtid så gloriøs at det å gå over lik for å komme dit er en helt grei pris. Ja, mer enn som så, i Wells utopi er det å gå over lik en dagligdags foreteelse, i kampen for å gjøre Utopia enda mer utopisk. Pol Pot kunne ikke sagt det bedre.

Alt fremskritt er ikke av det gode. Wells’ variant var det definitivt ikke da den ble satt ut i live av mer praktisk anlagte mennesker enn ham. Og det kan være greit for humanister å huske på, for Wells var en av våre, en av Dawkins tapre ateister, en mann som ønsket en bedre verden uten puslete guder som la begrensinger på samfunnsutviklingen.

Kirken og menneskeverdet
Dawkins innrømmer at ikke alle delte Wells’ oppfatninger, men sier ikke noe om hvem som kritiserte ham. Hans kanskje fremste kritiker i samtiden var G.K. Chesterton, en venn av ham, fremtredende kristen apologet og senere konvertitt til katolisismen. I det hele tatt var kristne kirker et av de fremste bolverk mot den vitenskapsoptimistiske galskapen til Wells og hans likesinnede.

Og hvorfor var de det? Noen linjer lenger nede skriver Dawkins: ”Where then have these concerted and steady changes in social consciousness come from? … For my purpose it is sufficient that they certainly have not come from religion.”

Tja, hvorfor var kristne kirker så kritiske til Wells & co.s planlagte likvandring? Fordi menneskeverdet, slik vi i Vesten kjenner det, har sitt opphav i ideen om at mennesket er skapt i guds bilde. At hver og en av oss er en unik liten refleksjon av det guddommelige. (Hvilket også, må det sies, er en vesentlig del av den teologiske argumentasjonen mot abort og eutanasi.)

Den kristne menneskeverdstenkningen har utvilsomt vært et viktig element i siviliseringen av Europa. Å i utgangspunktet avvise at religion kan ha spilt noen som helst rolle i utviklingen av vestlig kultur (eller andre kulturer for den saks skyld) er både kunnskapsløst og eksepsjonelt tåpelig. Selv Dawkins må vite at kristne grupper spilte en avgjørende rolle i opphevelsen av slaveriet.

Demagogen Dawkins
Problemet er at jeg ikke tror det spiller noen særlig rolle. Dawkins er her først og fremst demagog. Svaret er gitt på forhånd: All religion er fæle greier. Løsningen er også gitt: Bli kvitt all religion, og verden blir et bedre sted. Da gjenstår det bare å finne argumenter til å bygge opp under disse påstandene. Og det er det The God Delusion er: En sammenrasket samling argumenter for å bygge opp under på forhånd trukne konklusjoner. Hvorvidt de stemmer eller ikke, er ikke så viktig. Det er her dodoene kommer inn.

Jeg har et særlig nært forholdt til dodoer, i den grad man kan ha et nært forhold til en utdødd skapning, og måtte lese følgende sitat en tre-fire ganger for å fatte at det faktisk står der:

”When the sailors first landed in Mauritius and saw the gentle dodos, it never occurred to them to do anything other than club them to death. They didn’t even want to eat them (they were described as unpalatable).”

Dawkins kolporterer her, nok en gang for å illustrere Fremskrittet, en behørig tilbakevist myte om hvorfor dodoene døde ut. Rett svar ville være: Da nederlenderne kom til Mauritius, hadde de med seg griser og hunder de lot løpe fritt. Dodoen la egg sjelden og kun ett av gangen. Dette la den rett på bakken og forlot det så. Griser og hunder liker egg = utdødd dodo.

Dawkins hadde ikke trengt å gå lenger enn Wikipedia for å finne ut det. Men hvem bryr seg om hva som stemmer eller ikke, når man har et poeng å bevise?

Og slik fremstår hele The God Delusion: Som en eneste lang oppvisning i dårlig valgte eksempler på dårlig forståtte fenomener, brukt for å underbygge på forhånd trukne konklusjoner.

Det er mulig det kan virke rekrutterende for humanistbevegelsen, slik enkelte av mine kolleger mener, men ønsker vi oss virkelig horder av demagogiske, ateistiske religionshatere? Er det, i en tid hvor motsetningene mennesker mellom later til å bli større og alvorligere, virkelig av det gode at vi fra vår side bygger opp under slike motsetninger. Vi bør selvfølgelig også i fremtiden drive religionskritikk, men den bør være saklig og kunnskapsfundert, ikke demagogisk og vrangvillig, slik The God Delusion definitivt er.