Om Den Tvilsommes Annen

Denne bloggen er kun et sted der Den Tvilsomme Humanist publiserer lengre tekster. Ønsker du å kommentere innleggene, klikker du på de første ordene i det aktuelle innlegget og kommer til tilhørende post hos Den Tvilsomme.

torsdag 29. november 2007

Dawkins' dodo

Det tok en absolutt evighet, men endelig er jeg ferdig med Richard Dawkins’ The God Delusion. Det tok en evighet fordi jeg kjedet meg noe aldeles fryktelig underveis. Argumentene er drøvtygde, presentasjonen av dem er blytung på labben, humoren er selvtilfreds og tidvis ondsinnet og argumentasjonen hans er på ingen måte imponerende .

Gud, fastslår Dawkins, er en vitenskapelig hypotese. Og ettersom denne hypotesen ikke lar seg belegge på sunt, vitenskapelig vis, vel så finnes ikke gud. Sånn, nå trenger ikke dere å lese den. Hvis dere ikke gjerne vil vite at religiøse mennesker har gjort slemme ting opp gjennom århundrene, at det finnes religiøse sprøttinger der ute og at mange av disse er uenige med hverandre. Å, visste dere det fra før?

Dawkins’ for så vidt ærbare intensjon er, ifølge ham selv, å vise at det er fullt mulig å være et skikkelig menneske uten å tro på gud. Det er mulig han har rett i at en slik bok trengs i en amerikansk kontekst, men var det helt nødvendig å gjøre det til en tilleggsoppgave å vise at alle religiøse mennesker er irrasjonelle, lider av vrangforestillinger og egentlig, selv om de ikke vet det selv, støtter terror begått av religiøse ekstremister?

Hvis dere nå har fått inntrykk av at jeg ikke liker Dawkins’ bok, har dere helt rett i det. Grunnene til det er mange. Her kan jeg nødvendigvis bare komme inn på noen få: respektløshet, kunnskapsløshet, demagogi og dodoer.

Automatisk respekt?
La meg begynne med en passasje som er en av mine favoritter fra boken:

”As long as we accept the principle that religious faith must be respected simply because it is religious faith, it is hard to withhold respect from the faith of Osama bin Laden and the suicide bombers. The alternative, so transparent that it should need no urging, is to abandon the principle of automatic respect for religious faith. This is one reason why I do everything in my power to warn people against faith itself, not just against so-called ‘extremist’ faith. The teachings of ‘moderate’ religion, though not extremist in themselves, are an open invitation to extremism.”

Selvfølgelig har ingen tro automatisk krav på respekt og Osamas handlinger eller tro fortjener da heller ikke respekt. (En annen sak er at han har krav på respekt i kraft av å være et menneske.) Det betyr ikke at man ikke kan ha respekt for noen former for religiøs tro. (Og, ja, jeg mener respekt forstått som å verdsette eller høyakte. Jeg har ingen problemer med å verdsette en rekke former for religiøs tro, selv om jeg ikke selv deler den.) Det er da heller ikke noe i første ledd av Dawkins-sitatet som motsier dette. Alt han tar til orde for der, er at man ikke skal ha automatisk respekt for religiøs tro.

Men så klapper logikken sammen med et pang. Dette, altså at påstanden om at man skal ha automatisk respekt for religiøs tro og dermed også for Osamas, er en av grunnene til at Dawkins advarer mot all tro. Dette fordi, så vidt jeg forstår den siste setningen, eksistensen av moderat tro åpner for påstanden om at all tro skal respekteres og derfor er eksistensen av moderat tro en invitasjon til religiøs ekstremisme, fordi denne også da automatisk får respekt. (Jeg tror i det minste det er det det betyr.)

Men kjenner man påstanden om automatisk respekt død, vel, da forsvinner vel hele argumentet, gjør det ikke? Da er det ingen grunn til å respektere Osamas tro, selv om man allikevel har respekt for ”de moderates”.

Vrangforestillinger og forvilling
For Dawkins er religion pr. definisjon vrangforestillinger. Og mennesker som nærer vrangforestillinger kan man synes synd på eller forakte. Det taler absolutt ikke til Dawkins' fordel at han faller ned på det siste. I den grad Dawkins forsøker å forstå hvorfor mennesker tror noen av de tingene han påstår at de tror, skjer det i form av nedsettende eller patroniserende omtaler.

Det er ganske enkelt bortenfor hans fatteevne at mennesker kan ha en religiøs tro og allikevel være intelligente mennesker. Det blir særlig tydelig når han skriver om religiøse vitenskapsmenn. Da ender han raskt opp med å konkludere at de ganske enkelt ikke kan tro de tingene de sier at de tror. For vitenskapsmenn er jo så intelligente.

En annen sak er at mennesker svært sjelden tror på de tingene Dawkins hevder at de tror. Dawkins' forståelse av hva religion er, koker stort sett ned til nærmest parodiske formuleringer av trosforestillinger han ikke har tatt seg bryet med å sette seg inn i. Han argumenterer ikke så mye mot stråmenn som mot stråreligioner. Konsekvensen er at religion avkles all historie, all sosiologi, all kroppslighet, all menneskelig erfaring. Den handler utelukkende om trosforestillinger. Og når disse trosforestillingene for det meste er karikaturer av faktiske sådanne, blir det vanskelig å i det hele tatt forholde seg til påstandene.

Ateistiske drapsmenn
Og mens religiøse mennesker fremstilles som forvillede kjøtthuer, fremstår Dawkins’ ateister som blankpolerte englebarn. Han får seg for alvor til å påstå at ingen noen gang har drept for ateismen. I den grad ateister har begått overgrep, har det aldri vært fordi de var ateister. Det er det reneste sludder. Kommunismens historie flommer over av drap på og overgrep mot religiøse mennesker, nettopp fordi de var religiøse. Begått nettopp fordi kommunismen var (og er, skjønt det ser ikke slik ut på Klassekampen nå til dags) ateistisk.

Man kan alltids påpeke historiske og sosiologiske årsaker til slike overgrep. For å ta et eksempel: Paven saligkåret nylig innpå fem hundre prester og nonner drept av republikanerne under den spanske borgerkrig. Noen av disse var deltagende i krigen, men de fleste av dem ble drept ganske enkelt fordi de var det de var. Dette kan i noen grad forklares med den katolske kirkens rolle i det spanske samfunn og i spansk historie.

Problemet er at det er nettopp denne type forklaringer Dawkins glatt overser i sin tilnærming til religiøse fenomener. Skal man følge Dawkins egen logikk, ble disse drept nettopp fordi deres mordere var ateister.

I verste mening
I begynnelsen av boken hygget jeg meg faktisk tidvis med den, men selv da var det tydelig at Dawkins er ekstremt usjenerøs. Han velger alltid den verst tenkelig forståelsen av et religiøst fenomen og han virker ute at stand til å innrømme at religion har gitt oss noe som helst av verdi.

Her og der kryper det inn en referanse til kirkemusikk han liker, men det er ikke nettopp mye av den slags. Hvis Dawkins i større grad hadde formidlet respekt og forståelse for for eksempel religiøs kunst, ville argumentasjonen hans fått vesentlig mer kraft, ganske enkelt fordi han ville fremstått som mindre monoman.

Et vesentlig større problem er at han tilsynelatende ikke har noen forståelse for at religion kan ha spilt en positiv rolle i utviklingen av vestlig kultur. Jeg hadde ofte haken hengende rundt tredje skjorteknapp under lesningen, men et par ganger falt den helt ned i fanget. Dawkins har en lengre utlegning om tidsånden, som i følge ham marsjerer taktfast mot en stadig bedre verden (har han hørt 50 Cent?). I den sammenheng siterer han en passasje fra H.G. Wells New Republic:

”And how will the New Republic treat the inferior races? How will it deal with the black? … the yellow man? … the jew? … those swarms of black, and brown, and dirty-white, and yellow people, who do not come into the new needs of efficiency? Well, the world is a world, and not a charitable institution, and I take it they will have to go. And the ethical system of these men of the New Republic, the ethical system which will dominate the new world state, will be shaped primarily to favour the procreation of what is fine and efficient and beautiful in humanity – beautiful and strong bodies, clear and powerful minds … And the method that nature has followed hitherto in the shaping of the world, whereby weakness was prevented from propagating weakness … is death … The men of the New Republic … will have an ideal that will make the killing worth the while.”

Ubehagelig, ikke sant? Ikke minst når man tenker på hva som skjedde i Utopias navn ikke lenge etter, blant annet i Hitlers Tyskland og Stalins Sovjet.

Blodig utopisme
Sitatet er fryktelig, men nesten like fryktelig er hva Dawkins gjør med det. Setningen etter lyder: ”That was written i 1902, and Wells was regarded as a progressive in his own time.”

Eh, jo’a, men det var nettopp den type ting en rekke progressive og fremskrittsvennlige mennesker mente på den tiden, Richard. I Dawkins' bok (unnskyld ordspillet) er fremskrittet uavvendelig og godt. Hvis Wells var progressiv, skriver han mellom linjene, hvor ille må ikke de andre ha vært? Svaret, Dawkins, er ”stort sett mye bedre”.

H.G. Wells er et stjerneeksempel på en elfenbenstårnstenker som har tenkt seg selv inn i en bakevje i jakten på fremskrittet, som har sett for seg en fremtid så gloriøs at det å gå over lik for å komme dit er en helt grei pris. Ja, mer enn som så, i Wells utopi er det å gå over lik en dagligdags foreteelse, i kampen for å gjøre Utopia enda mer utopisk. Pol Pot kunne ikke sagt det bedre.

Alt fremskritt er ikke av det gode. Wells’ variant var det definitivt ikke da den ble satt ut i live av mer praktisk anlagte mennesker enn ham. Og det kan være greit for humanister å huske på, for Wells var en av våre, en av Dawkins tapre ateister, en mann som ønsket en bedre verden uten puslete guder som la begrensinger på samfunnsutviklingen.

Kirken og menneskeverdet
Dawkins innrømmer at ikke alle delte Wells’ oppfatninger, men sier ikke noe om hvem som kritiserte ham. Hans kanskje fremste kritiker i samtiden var G.K. Chesterton, en venn av ham, fremtredende kristen apologet og senere konvertitt til katolisismen. I det hele tatt var kristne kirker et av de fremste bolverk mot den vitenskapsoptimistiske galskapen til Wells og hans likesinnede.

Og hvorfor var de det? Noen linjer lenger nede skriver Dawkins: ”Where then have these concerted and steady changes in social consciousness come from? … For my purpose it is sufficient that they certainly have not come from religion.”

Tja, hvorfor var kristne kirker så kritiske til Wells & co.s planlagte likvandring? Fordi menneskeverdet, slik vi i Vesten kjenner det, har sitt opphav i ideen om at mennesket er skapt i guds bilde. At hver og en av oss er en unik liten refleksjon av det guddommelige. (Hvilket også, må det sies, er en vesentlig del av den teologiske argumentasjonen mot abort og eutanasi.)

Den kristne menneskeverdstenkningen har utvilsomt vært et viktig element i siviliseringen av Europa. Å i utgangspunktet avvise at religion kan ha spilt noen som helst rolle i utviklingen av vestlig kultur (eller andre kulturer for den saks skyld) er både kunnskapsløst og eksepsjonelt tåpelig. Selv Dawkins må vite at kristne grupper spilte en avgjørende rolle i opphevelsen av slaveriet.

Demagogen Dawkins
Problemet er at jeg ikke tror det spiller noen særlig rolle. Dawkins er her først og fremst demagog. Svaret er gitt på forhånd: All religion er fæle greier. Løsningen er også gitt: Bli kvitt all religion, og verden blir et bedre sted. Da gjenstår det bare å finne argumenter til å bygge opp under disse påstandene. Og det er det The God Delusion er: En sammenrasket samling argumenter for å bygge opp under på forhånd trukne konklusjoner. Hvorvidt de stemmer eller ikke, er ikke så viktig. Det er her dodoene kommer inn.

Jeg har et særlig nært forholdt til dodoer, i den grad man kan ha et nært forhold til en utdødd skapning, og måtte lese følgende sitat en tre-fire ganger for å fatte at det faktisk står der:

”When the sailors first landed in Mauritius and saw the gentle dodos, it never occurred to them to do anything other than club them to death. They didn’t even want to eat them (they were described as unpalatable).”

Dawkins kolporterer her, nok en gang for å illustrere Fremskrittet, en behørig tilbakevist myte om hvorfor dodoene døde ut. Rett svar ville være: Da nederlenderne kom til Mauritius, hadde de med seg griser og hunder de lot løpe fritt. Dodoen la egg sjelden og kun ett av gangen. Dette la den rett på bakken og forlot det så. Griser og hunder liker egg = utdødd dodo.

Dawkins hadde ikke trengt å gå lenger enn Wikipedia for å finne ut det. Men hvem bryr seg om hva som stemmer eller ikke, når man har et poeng å bevise?

Og slik fremstår hele The God Delusion: Som en eneste lang oppvisning i dårlig valgte eksempler på dårlig forståtte fenomener, brukt for å underbygge på forhånd trukne konklusjoner.

Det er mulig det kan virke rekrutterende for humanistbevegelsen, slik enkelte av mine kolleger mener, men ønsker vi oss virkelig horder av demagogiske, ateistiske religionshatere? Er det, i en tid hvor motsetningene mennesker mellom later til å bli større og alvorligere, virkelig av det gode at vi fra vår side bygger opp under slike motsetninger. Vi bør selvfølgelig også i fremtiden drive religionskritikk, men den bør være saklig og kunnskapsfundert, ikke demagogisk og vrangvillig, slik The God Delusion definitivt er.