Oss svikere imellom
Der var jeg ferdig med Kjell Horns bok Svik – Fra humanetikk til humanisme. Og nå føler jeg et sterkt behov for å dusje. Det er to grunner til det. Den prosaiske er at jeg jobber hjemme, klokken har passert tolv og jeg fortsatt ikke har vært i dusjen. Denne forsterkes dog av den andre grunnen: Den ubehagelige følelsen av å ha dukket ned i en verden av hat og konspiranoia.
For Horns bok er noe av det mest hatefulle jeg har lest på lenge. Den første tredjedelen er en ubetinget hyllest til hans far, Kristian Horn. Det er uproblematisk. Og berettiget. Kristian Horn skapte grunnlaget for det moderne Human-Etisk Forbund og han kom langt med knappe ressurser.
Deretter trer Den Onde selv inn på banen, den forferdelige Levi Fragell, den manipulatoriske pinsepredikanten som siden tidlig på åttitallet skruppelløst har formet Human-Etisk Forbund i sitt bilde og gjort det til en sekt av viljeløse nikkedukker. Sånne som meg.
Konspiratøren meg
Akkurat det er for så vidt ganske morsomt. Jeg har hatt stor glede av å bli fremstilt som et lite tannhjul i en stor og ond sammensvergelse. Jeg har i årevis foredratt og skrevet om konspirasjonsteorier. Så lenge at jeg er en smule lei av hele greia. Derfor har det vært forfriskende å oppleve, om ikke på huden så i det minste på papir, hvordan det er å bli beskyldt for å være aktør i en.
Skjønt aktør og aktør. I Horns verden er det egentlig bare én aktør i Human-Etisk Forbund etter at hans far gav seg: Den onde dukkeføreren, manipulatoren som lærte alt om å vri mennesker etter sin vilje i pinsebevegelsen: Levi Fragell.
Mens herrene i Åpen Post i sin tid fremstilte Levi humoristisk som Evil Fragell, mener Horn åpenbart at det er nettopp evil han er. Jeg er faktisk litt overrasket over at han ikke påstår at Levi har horn. Det må være etternavnet som hindrer ham …
Horn har for all del en del helt legitime meninger om hvordan Human-Etisk Forbund burde ha utviklet seg, både hva seremonier og begrepsbruk angår. Meninger som i liten grad har fått gjennomslag, hvilket forståelig nok skaper frustrasjon. Men der stopper min forståelse for mannen og det er ikke fordi jeg er uenig med ham på begge områdene.
En ubehagelig bok
Svik er virkelig en ubehagelig bok. Ikke fordi den avslører en ond sammensvergelse, men på grunn av tonen den er holdt i. Den er full av hat mot den onde Fragell. Et hat som gjør at Horn gang etter gang leser fæle sammensvergelser inn i historien, for å slippe å ta innover seg det for ham uforståelige: At noen kan være uenig med ham.
Dette er, for å switche over til konspirasjonsteoriteorimodus, en typisk kjennetegn ved konspirasjonstenkning: Hvis man, til tross for at man har fremmet sitt syn, ikke får gjennomslag for det, nekter man å ta innover seg at dette kan skyldes noe så prosaisk som at flertallet er uenig med en. For man har jo rett. Hvis man ikke lykkes med å formidle dette, må det skyldes at onde krefter manipulerer massene til å velge feil.
(Denne mekanismen forklarer hvorfor totalitære grupper så lett tyr til konspirasjonstenkning: Den forklarer hvorfor de ikke når frem til massene. Det skyldes konspiratørene og manipulatorenes ondskap. Dermed kan man ta det for gitt at man handler på massenes vegne, de forstår det bare ikke.)
Her har vi Horn om prosessen som ledet til at medlemsbladet Human-Etikk skiftet navn til Humanist:
”Jeg argumenterte kraftig imot, men på dette tidspunktet i forbundets historie hadde Levi Fragell, som generalsekretær – også med møte- og talerett i sentralstyret, men uten stemmerett – samlet alle tråder i sine hender, slik jeg har vist tidligere, og han brukte sitt talent for manipulasjon til å få viljen sin igjennom. Kari Vigeland som sentralstyrets leder, forholdt seg passiv, og selv hadde jeg som vararepresentant ikke stemmerett. Følgelig skiftet medlemsbladet navn etter enstemmighet blant de stemmeberettigede i sentralstyret.” (s. 150.)
Det virker som det ikke har falt Horn inn at styremedlemmene ganske enkelt kunne være uenige med ham og at de kunne være kommet frem til sin mening på rasjonelt vis, etter å ha lyttet til argumentene. Er de uenig med ham, må det skyldes at de er manipulert. For han har jo rett.
Og dette er hovedproblemet med hele Horns prosjekt: Han tilhører den tapende part i demokratisk prosess. Fordi han ikke kan akseptere det, må han forutsette at prosessen ikke har vært demokratisk. Og da er spranget kort til forestillingen om dukkemesteren, den eller de som trekker i trådene. Og der står det allerede noen klar til rollen: Levi Fragell.
Min Levi
Jeg har jobbet i Human-Etisk Forbund i ti år snart. I løpet av den tiden har jeg hatt mye med Levi å gjøre og jeg kjenner ham som alt annet enn den manipulatoren Horn fremstiller ham som.
Faktisk skulle jeg ønske meg at bittelitt av det Horn hevder var sant. Det er for eksempel mange år siden jeg sluttet å be Levi om innspill på artikler og kommentarer (slik jeg jevnlig gjør fra flere av mine kolleger). Ganske enkelt fordi Levi er så uvillig til å komme med kritikk at jeg sjelden får det kritiske perspektiv jeg ønsker meg på artikler jeg har jobbet så lenge med at jeg er blitt blind for deres svakheter.
Jeg har i mine år i forbundet vært redaktør, først for medlemsbladet Fri tanke, senere for abonnementstidsskriftet Humanist. Jeg har aldri, og da mener jeg aldri, opplevd at Levi har forsøkt å påvirke min redaksjonelle profil eller innholdet i bladet. Eller, som Horn flere steder hevder, instruert oss om å intervjue ham. (Jeg har for den saks skyld ikke opplevd innlanding fra noe annet hold i forbundet heller. Man respekterer redaktørplakaten i HEF. Av og til kommer det selvsagt forslag, men langt sjeldnere enn jeg skulle ønske.)
Levi har sagt sin mening i ettertid, men stort sett bare de gangene han har lest noe han har likt – han er flink til å gi komplimenter. Han har ikke lett for å kritisere, og når det skjer, skjer det i svært forsiktige former. Har Levi noen senskader etter sin tid i pinsebevegelsen, er det at han er en smule konfliktsky.
Manipulert jeg er
Problemet med Horns verdensbilde, er at det jeg har skrevet her i hans øyne antagelig bare fremstår som beviser på hvor dyktig manipulatoren Fragell er. Jeg vet ikke en gang at jeg er blitt manipulert. Eller jeg er håndplukket av Levi fordi jeg er så til de grader enig med ham at han ikke trenger å blande seg inn.
(For Levi trekker selvsagt i trådene når noen skal ansettes. Så vet dere det, der borte i personalavdelingen. I realiteten ble jeg ansatt av Tove Beate Pedersen, på et tidspunkt hvor hele redaksjonen i Fri tanke sluttet og det var viktigere med en redaktør med et visst kjennskap til forbundet enn en med redaksjonell erfaring. Jeg hadde griseflaks.)
Denne damned if you do, damned if you don’t- mekanismen er et annet kjennetegn på konspirasjonstenkning: Indikasjoner på fraværet av en konspirasjon, er egentlig bare beviser på hvor dyktige konspiratørene er. Alt er derfor beviser på konspirasjonens eksistens. Hvis Levi har forsøkt å påvirke, beviser det at han er en manipulator. Hvis han ikke har gjort det (eller heller: hvis vi innbiller oss at han ikke har gjort det), beviser det at han er en fryktelig dyktig manipulator.
Eller som Horn skriver: "Og det må innrømmes; han er så finurlig dyktig i sin manipulasjon at bare de færreste merker eller forstår at de er blitt ofre for hans påvirkning. Men de – eller vi – som forstår det og protesterer, har ingen sjanse til å overleve i systemet. Til det har han bygget opp et for tett nettverk av ”nikkere”.” (s. 100.)
Horn har her konstruert en form for uimotsigelig argument: Er man uenig med ham, er det fordi man er manipulert. Dermed er den rasjonelle samtalen lagt død. Historiens egentlige kraftlinje er avdekket.
Føreren fyller femti
La meg avslutte med bokens mest absurde episode. (Her må jeg ta forbehold om at dette skjedde før min tid og at jeg her stoler på fremstillinger fra de som den gang var med, altså Levis nikkedukker.)
Da Levi fylte femti i 1989, laget hans daværende kolleger, under Terje Emperlands redaksjon, et juksenummer av Humanist. (Horn gjør en note ut av at det ikke ble pliktinnlevert. Det ble det ikke fordi det ikke var en genuin utgivelse. Det er en practical joke.)
Levi var bortreist og visste ikke noe om det som skjedde. Det kunne Horn funnet ut ved å ta en enkelt telefon. I stedet kobler han inn sin intuitive forståelse av HEFs historie:
"Den persondyrkingen som Levi Fragell selv la opp til ved å overlate bladets spalter til sine "undersåtter", vel vitende om hva de ville bruke spalteplassen på, minner svært mye om den ledere for sterkt autoritære bevegelser – hva enten det er politiske partier eller religiøse menigheter – benytter seg av når de skal regissere dyrkingen av sin egen person." (s. 89.)
Planen var først bare å lage et tomt hefte med bilde av Levi på omslaget og en panegyrisk overskrift. Allerede dette ville gjort Levi meget flau. Han er flink å gi komplimenter, men takler ikke skryt altfor godt.
I løpet av få dager fyltes imidlertid sidene opp med hilsninger til ”føreren”, flere av dem som rene parodier, med nordkoreanske Kim il Sung-hyllester som forbilde:
”Massene hyller sin LEDER generalkamerat Levi. […] Når solen stiger opp over morenrødens land, er han i våre tanker. Vår glede er stor over å hylle ham. […] Under hans storslagne ledelse kaster vi åket og løper frimodig morgendagen i møte.” (s. 87.) Og så videre.
”Jeg vil ikke bli mistenkt for å tro at dette er sagt i fullt alvor,” skriver Horn. Og skriver så som om han gjør nettopp det. For det er ”… et påfallende sammenfall mellom denne panegyriske hyllesten og den aura av respekt og persondyrking som ”til alle tider” har vært Levi Fragell til del, en dyrking som neppe noen av oss ville kunne vært gjenstand for uten å ta skade på vår ”sjel”!” (s. 87.)
Flere av ”hyllestene” er oppriktige uttrykk for respekt: ”Vi som møter LEVI i den daglige virksomheten, er nok uten videre enige i den karakteristikken (at han gjør lite vesen av sin egen innsats),” skriver Renate Munkebye. (s. 88.)
Horns kommentar er bitende: ”Det er vanskelig å si om en skal le eller gråte når en leser dette. For er det noen i norsk offentlighet som virkelig har gått inn for å bygge opp et stort ego – og som åpenbart har lykkes med det – så må det være nettopp Levi Fragell. Men at han greier å manipulere også den sindige – og til fingerspissene dannede – rektoren ved Ullern gymnas, Renate Munkebye, slik at hun beskriver ham som hun gjør – og vel uten ironi – viser bare hvilke enorme evner mannen har som manipulator.” (s. 88.)
Vel, jeg tilhører altså de som er enig i karakteristikken. Så jeg er antagelig et offer for Levi Fragells manipulasjon, jeg også. Det får så være. Jeg trenger en dusj.
For Horns bok er noe av det mest hatefulle jeg har lest på lenge. Den første tredjedelen er en ubetinget hyllest til hans far, Kristian Horn. Det er uproblematisk. Og berettiget. Kristian Horn skapte grunnlaget for det moderne Human-Etisk Forbund og han kom langt med knappe ressurser.
Deretter trer Den Onde selv inn på banen, den forferdelige Levi Fragell, den manipulatoriske pinsepredikanten som siden tidlig på åttitallet skruppelløst har formet Human-Etisk Forbund i sitt bilde og gjort det til en sekt av viljeløse nikkedukker. Sånne som meg.
Konspiratøren meg
Akkurat det er for så vidt ganske morsomt. Jeg har hatt stor glede av å bli fremstilt som et lite tannhjul i en stor og ond sammensvergelse. Jeg har i årevis foredratt og skrevet om konspirasjonsteorier. Så lenge at jeg er en smule lei av hele greia. Derfor har det vært forfriskende å oppleve, om ikke på huden så i det minste på papir, hvordan det er å bli beskyldt for å være aktør i en.
Skjønt aktør og aktør. I Horns verden er det egentlig bare én aktør i Human-Etisk Forbund etter at hans far gav seg: Den onde dukkeføreren, manipulatoren som lærte alt om å vri mennesker etter sin vilje i pinsebevegelsen: Levi Fragell.
Mens herrene i Åpen Post i sin tid fremstilte Levi humoristisk som Evil Fragell, mener Horn åpenbart at det er nettopp evil han er. Jeg er faktisk litt overrasket over at han ikke påstår at Levi har horn. Det må være etternavnet som hindrer ham …
Horn har for all del en del helt legitime meninger om hvordan Human-Etisk Forbund burde ha utviklet seg, både hva seremonier og begrepsbruk angår. Meninger som i liten grad har fått gjennomslag, hvilket forståelig nok skaper frustrasjon. Men der stopper min forståelse for mannen og det er ikke fordi jeg er uenig med ham på begge områdene.
En ubehagelig bok
Svik er virkelig en ubehagelig bok. Ikke fordi den avslører en ond sammensvergelse, men på grunn av tonen den er holdt i. Den er full av hat mot den onde Fragell. Et hat som gjør at Horn gang etter gang leser fæle sammensvergelser inn i historien, for å slippe å ta innover seg det for ham uforståelige: At noen kan være uenig med ham.
Dette er, for å switche over til konspirasjonsteoriteorimodus, en typisk kjennetegn ved konspirasjonstenkning: Hvis man, til tross for at man har fremmet sitt syn, ikke får gjennomslag for det, nekter man å ta innover seg at dette kan skyldes noe så prosaisk som at flertallet er uenig med en. For man har jo rett. Hvis man ikke lykkes med å formidle dette, må det skyldes at onde krefter manipulerer massene til å velge feil.
(Denne mekanismen forklarer hvorfor totalitære grupper så lett tyr til konspirasjonstenkning: Den forklarer hvorfor de ikke når frem til massene. Det skyldes konspiratørene og manipulatorenes ondskap. Dermed kan man ta det for gitt at man handler på massenes vegne, de forstår det bare ikke.)
Her har vi Horn om prosessen som ledet til at medlemsbladet Human-Etikk skiftet navn til Humanist:
”Jeg argumenterte kraftig imot, men på dette tidspunktet i forbundets historie hadde Levi Fragell, som generalsekretær – også med møte- og talerett i sentralstyret, men uten stemmerett – samlet alle tråder i sine hender, slik jeg har vist tidligere, og han brukte sitt talent for manipulasjon til å få viljen sin igjennom. Kari Vigeland som sentralstyrets leder, forholdt seg passiv, og selv hadde jeg som vararepresentant ikke stemmerett. Følgelig skiftet medlemsbladet navn etter enstemmighet blant de stemmeberettigede i sentralstyret.” (s. 150.)
Det virker som det ikke har falt Horn inn at styremedlemmene ganske enkelt kunne være uenige med ham og at de kunne være kommet frem til sin mening på rasjonelt vis, etter å ha lyttet til argumentene. Er de uenig med ham, må det skyldes at de er manipulert. For han har jo rett.
Og dette er hovedproblemet med hele Horns prosjekt: Han tilhører den tapende part i demokratisk prosess. Fordi han ikke kan akseptere det, må han forutsette at prosessen ikke har vært demokratisk. Og da er spranget kort til forestillingen om dukkemesteren, den eller de som trekker i trådene. Og der står det allerede noen klar til rollen: Levi Fragell.
Min Levi
Jeg har jobbet i Human-Etisk Forbund i ti år snart. I løpet av den tiden har jeg hatt mye med Levi å gjøre og jeg kjenner ham som alt annet enn den manipulatoren Horn fremstiller ham som.
Faktisk skulle jeg ønske meg at bittelitt av det Horn hevder var sant. Det er for eksempel mange år siden jeg sluttet å be Levi om innspill på artikler og kommentarer (slik jeg jevnlig gjør fra flere av mine kolleger). Ganske enkelt fordi Levi er så uvillig til å komme med kritikk at jeg sjelden får det kritiske perspektiv jeg ønsker meg på artikler jeg har jobbet så lenge med at jeg er blitt blind for deres svakheter.
Jeg har i mine år i forbundet vært redaktør, først for medlemsbladet Fri tanke, senere for abonnementstidsskriftet Humanist. Jeg har aldri, og da mener jeg aldri, opplevd at Levi har forsøkt å påvirke min redaksjonelle profil eller innholdet i bladet. Eller, som Horn flere steder hevder, instruert oss om å intervjue ham. (Jeg har for den saks skyld ikke opplevd innlanding fra noe annet hold i forbundet heller. Man respekterer redaktørplakaten i HEF. Av og til kommer det selvsagt forslag, men langt sjeldnere enn jeg skulle ønske.)
Levi har sagt sin mening i ettertid, men stort sett bare de gangene han har lest noe han har likt – han er flink til å gi komplimenter. Han har ikke lett for å kritisere, og når det skjer, skjer det i svært forsiktige former. Har Levi noen senskader etter sin tid i pinsebevegelsen, er det at han er en smule konfliktsky.
Manipulert jeg er
Problemet med Horns verdensbilde, er at det jeg har skrevet her i hans øyne antagelig bare fremstår som beviser på hvor dyktig manipulatoren Fragell er. Jeg vet ikke en gang at jeg er blitt manipulert. Eller jeg er håndplukket av Levi fordi jeg er så til de grader enig med ham at han ikke trenger å blande seg inn.
(For Levi trekker selvsagt i trådene når noen skal ansettes. Så vet dere det, der borte i personalavdelingen. I realiteten ble jeg ansatt av Tove Beate Pedersen, på et tidspunkt hvor hele redaksjonen i Fri tanke sluttet og det var viktigere med en redaktør med et visst kjennskap til forbundet enn en med redaksjonell erfaring. Jeg hadde griseflaks.)
Denne damned if you do, damned if you don’t- mekanismen er et annet kjennetegn på konspirasjonstenkning: Indikasjoner på fraværet av en konspirasjon, er egentlig bare beviser på hvor dyktige konspiratørene er. Alt er derfor beviser på konspirasjonens eksistens. Hvis Levi har forsøkt å påvirke, beviser det at han er en manipulator. Hvis han ikke har gjort det (eller heller: hvis vi innbiller oss at han ikke har gjort det), beviser det at han er en fryktelig dyktig manipulator.
Eller som Horn skriver: "Og det må innrømmes; han er så finurlig dyktig i sin manipulasjon at bare de færreste merker eller forstår at de er blitt ofre for hans påvirkning. Men de – eller vi – som forstår det og protesterer, har ingen sjanse til å overleve i systemet. Til det har han bygget opp et for tett nettverk av ”nikkere”.” (s. 100.)
Horn har her konstruert en form for uimotsigelig argument: Er man uenig med ham, er det fordi man er manipulert. Dermed er den rasjonelle samtalen lagt død. Historiens egentlige kraftlinje er avdekket.
Føreren fyller femti
La meg avslutte med bokens mest absurde episode. (Her må jeg ta forbehold om at dette skjedde før min tid og at jeg her stoler på fremstillinger fra de som den gang var med, altså Levis nikkedukker.)
Da Levi fylte femti i 1989, laget hans daværende kolleger, under Terje Emperlands redaksjon, et juksenummer av Humanist. (Horn gjør en note ut av at det ikke ble pliktinnlevert. Det ble det ikke fordi det ikke var en genuin utgivelse. Det er en practical joke.)
Levi var bortreist og visste ikke noe om det som skjedde. Det kunne Horn funnet ut ved å ta en enkelt telefon. I stedet kobler han inn sin intuitive forståelse av HEFs historie:
"Den persondyrkingen som Levi Fragell selv la opp til ved å overlate bladets spalter til sine "undersåtter", vel vitende om hva de ville bruke spalteplassen på, minner svært mye om den ledere for sterkt autoritære bevegelser – hva enten det er politiske partier eller religiøse menigheter – benytter seg av når de skal regissere dyrkingen av sin egen person." (s. 89.)
Planen var først bare å lage et tomt hefte med bilde av Levi på omslaget og en panegyrisk overskrift. Allerede dette ville gjort Levi meget flau. Han er flink å gi komplimenter, men takler ikke skryt altfor godt.
I løpet av få dager fyltes imidlertid sidene opp med hilsninger til ”føreren”, flere av dem som rene parodier, med nordkoreanske Kim il Sung-hyllester som forbilde:
”Massene hyller sin LEDER generalkamerat Levi. […] Når solen stiger opp over morenrødens land, er han i våre tanker. Vår glede er stor over å hylle ham. […] Under hans storslagne ledelse kaster vi åket og løper frimodig morgendagen i møte.” (s. 87.) Og så videre.
”Jeg vil ikke bli mistenkt for å tro at dette er sagt i fullt alvor,” skriver Horn. Og skriver så som om han gjør nettopp det. For det er ”… et påfallende sammenfall mellom denne panegyriske hyllesten og den aura av respekt og persondyrking som ”til alle tider” har vært Levi Fragell til del, en dyrking som neppe noen av oss ville kunne vært gjenstand for uten å ta skade på vår ”sjel”!” (s. 87.)
Flere av ”hyllestene” er oppriktige uttrykk for respekt: ”Vi som møter LEVI i den daglige virksomheten, er nok uten videre enige i den karakteristikken (at han gjør lite vesen av sin egen innsats),” skriver Renate Munkebye. (s. 88.)
Horns kommentar er bitende: ”Det er vanskelig å si om en skal le eller gråte når en leser dette. For er det noen i norsk offentlighet som virkelig har gått inn for å bygge opp et stort ego – og som åpenbart har lykkes med det – så må det være nettopp Levi Fragell. Men at han greier å manipulere også den sindige – og til fingerspissene dannede – rektoren ved Ullern gymnas, Renate Munkebye, slik at hun beskriver ham som hun gjør – og vel uten ironi – viser bare hvilke enorme evner mannen har som manipulator.” (s. 88.)
Vel, jeg tilhører altså de som er enig i karakteristikken. Så jeg er antagelig et offer for Levi Fragells manipulasjon, jeg også. Det får så være. Jeg trenger en dusj.